Om kunstverket

Uthavner og loser

Skipstrafikken i Skagerrak tok seg opp i seinmiddelalderen og havnene på kysten av Agder ble viktige. Uthavnene vokste fram der det var havnemuligheter, og mange uthavner var velfungerende samfunn lenge før ladesteder og byer ble etablert.

Merdø var en av de viktigste uthavnene på Agderkysten, og er avmerket på nederlandske kart allerede på 1500-tallet. På 1600-tallet var Merdø bedre kjent for mange sjøfarende enn Arendal. Trafikken av seilskuter i området var stor, og de trengte loser som kunne føre en skute trygt mellom farlige grunner og skjær. Her kunne dessuten skip ankre opp i Revesandsfjorden i ly for havet, og Merdø kunne tilby så vel kost og losji som forsyninger.

Fra 1720-årene ble lostjenesten langs kysten ordnet og losstasjonen på Merdø stammer fra denne tiden. Losene i uthavnene hadde et farefullt yrke som ofte gikk fra far til sønn i generasjoner. Stadig satte de ut med livet som innsats, og avstanden fra heltedåd til en våt grav var liten. I mange generasjoner deltok losene på Merdø også i redningsaksjoner, og under særlig dramatiske omstendigheter kunne en losfamilie miste flere menn samtidig.

Vestre Valen er øyas høyeste punkt og her ligger loshytta. På fjellet er det hugget inn en kompassrose og årstallet 1654. Vi vet ikke hvem som har laget den, men kanskje hadde også en los på vakt av og til noen stille stunder? Den opprinnelige losbua var av stein, men er erstattet av den eksisterende loshytta. Kanonen er en av to som ble plassert her i 1742 for å beskytte innløpet til Arendal.

På begynnelsen av 1900-tallet ebbet seilskutetiden ut. De nye dampskipene hadde ikke det samme behovet for uthavner, og i dag brukes de fleste tidligere loshjem som fritidsboliger.

«Om de norske lodser er det bogstaveligt sant; at de vovede deres liv til andre menneskers redning. Sjelden døer en straadød; de fleste omkomme på havet.»
Fra beretningen om Merdø-losen Søren Nabben i Lyder Sagens «Dansk Læsebog» fra 1820.

Kilde:

Fra serien "Nytt om gammelt" i 2002, Kuben museum