Flosta kirke

Om kunstverket

Den eldste, bevarte skriftlige omtalen av kirken er fra 1467. Kirken var en votivkirke som sjøfolk i gammel tid lovet gaver om de ble berget i havsnød. På korbjelken henger inskripsjonen:

Af Wrag Min Oppkomst er Af Søe-Folk Meest Opholdet Naar Søen Her og Der Dem Sorrig har Forvoldet.

I 1628 omtales kirken som så «brøstfeldig» at den må rives eller settes i stand. Regnskaper fra 1632 viser at det ble utført betydelig arbeid på kirken, men det er uklart om gjaldt en ny kirke eller ombygging av den gamle.

Kirkeklokken er kirkens eldste bevarte gjenstand. Den ble støpt av Wilhelm de Wou i Nederland i 1506 og er viet St. Laurentius som ble helgen etter å ha gitt kirkens skatter til fattige. Til gjengjeld ble han langsomt stekt i år 258. Han skulle beskytte mot brann. Det brant i Flosta kirke i 1739, 1824, 1980 og 1988, men den har klart seg.

Rundt 1700 ble kirken forlenget og fikk nytt korparti i øst. Vesttårnet fra 1735 ble trukket med tjæret seilduk. I 1747 bygde Ole Nielsen Weierholt kirken om til en korskirke da et nytt tverrskip ble hovedskip. Alteret ble flyttet til nordveggen. Dagens prekestol ble skåret av Weierholt i 1750 og malt av Jørgen Schultz. Stolen ble senere overmalt, men restaurert i 1970-årene. Weierholt bygde også korskillet og andre interiørdetaljer. Christian Suchow lagde det spesielle dåpshuset i 1758. Til vanlig laget han ovnsmodeller til Nes jernverk. Etter et lengre opphold på Norsk Folkemuseum kom dåpshuset tilbake i 1977. Kirkerommet preges ellers av dansken Jørgen Schultzs dekormaling fra 1749-1759. Veggene ble røde, lafteveggene fikk søyler med buer, mens taket fikk skyer.

Nåværende kirke fikk sin form i 1864 etter nye utvidelser. Korsarmen mot øst ble større, og vinduer og dører i sveitserstil ble satt inn. Gammelt inventar ble skiftet ut og det fargerike interiøret overmalt. I 1882 kom en altertavle i nygotikk laget av Ludvig Karlsen fra Saltrød. Det nye bildet til altertavlen ble malt av Christen Brun som en kopi av Adolph Tidemands alterbilde i Trefoldighetskirken i Oslo.

Neste restaurering skjedde i samarbeid med Riksantikvaren i 1976-77. Koret ble igjen flyttet og østre korsarm fra 1864 ble menighetssal. Gammelt inventar og de fargerike dekorasjonene fra 1747 ble hentet fram. Alterbildet av Samuel Dorn fra 1705 kom opp igjen, mens Bruns bilde ble flyttet til menighetssalen. Dorns altertavle ble skadet under en brann i 1988, og er restaurert ved hjelp av Riksantikvaren. Skriftestol i koret ble rekonstruert under restaureringen. Skriftestolens dør er derimot gammel. Bildet av en kvinne som får prestens tilgivelse, er malt av Jørgen Schultz. Røntgenundersøkelser har avdekket et bilde av evangelisten Johannes under dette, muligens malt av Samuel Dorn. Etter restaureringen ble kirken vigslet på nytt i august 1977. Kirken har ca. 290 plasser.

Det første orgelet er fra 1899 og bygget av Lars Brynhildsrud. Neste orgel kom i 1967, men etter en del problemer ble det erstattet av dagens orgel i 1991. Det er bygget av Peter Collins. Det sies at 760 av orgelets 956 piper stammer fra 1967-orgelet. Orgelgalleriet fikk dagens utseende i 2003.

Kirken fikk ny messehagel og stola laget av Greta Rimington i 2011.

Den opprinnelige kirkegården omgir kirken. En parsell i Brekka ble kjøpt i 1854 og brukt til 1920. Det meste av kirkegården ligger på Sandåker øst for kirken. Delen i nord ble kjøpt som kolerakirkegård i 1856, men brukes som vanlig kirkegård. Områder i sør ble kjøpt i 1875 og 1960. Kirkegården har en minnepark fra 1950 med et krigsminnesmerke og et ankerformet monument til minne om omkomne på havet.

Flosta hørte til Holt prestegjeld til 1812, da det ble del av Dybvåg prestegjeld. Fra 1972 hører Flosta til Austre Moland prestegjeld.

Kilder: «På kirkevandring i Aust-Agder» av Bjarne Karsten Nenseter 1992

www.norske-kirker.net

  • Tittel: Flosta kirke
  • Kategori: Arkitektur
  • Sted Flosta kirkevei
  • Kulturminne Kirker og kirkesteder

Relaterte artikler